Historisk

om Mariero

target1

Historisk

om Mariero

target1

Historiske riss

Har du hørt
historien?

Visste du at det fantes et sagn om Kristianslyst og Mariero? Ifølge Gunnar Skadberg sin lokalhistoriske bok “Bydelen vår”, dukket det opp et slikt sagn da folk ikke lenger husket opprinnelsen til området.
p-22

Det var en gang....


Kristian og Maria hadde ifølge denne snåle løgnen så store samlivsproblemer at de valgte å flytte fra hverandre og delte gården i hver sin halvpart. Kona fikk såpass ro etter samlivsbruddet at hun kalte gården for Mariero. Kanskje var det også for å terge mannen? Han visste på sin side å synliggjøre at han på ingen som helst måte satt og sturet for seg selv. Så han kalte likegodt gården  sin for Cristianslyst.

Og slik kunne det ha vært, men slik var det ikke. Men så har da også denne usannheten i seg selv blitt del av historien.
IMG_2116

Franske netter i Stavanger


På slutten av 1700-tallet fikk Stavanger storfint besøk fra Frankrike. Lederen for franskmennene var generalmajor Louis Claude le Normand, markis de Bretteville – fra en fransk-normannisk adelsslekt, som kunne føre anene sine tilbake til norske vikinger. Noe jaget i forbindelse med den franske revolusjon i 1789 søkte han tilflukt i Norden. Nysgjerrig på sine aner, havnet han i Stavanger. Med seg hadde han også sin tenåringssønn, Charles Eugene. Klart det ble selskap hos Zetlitz.

Christian tangerte fiolin og ledet sitt eget husorkester. God mat, og masse god drikke fra vinkjeller hører med. Husets 16-årige datter falt pladask for den franske sønnen.Sorgen var nok stor da franskmennene kostet av sted tilbake til sitt hjemland. Den ble ikke mindre da graviditeten ble kjent.

Gutten fikk navnet Christian Zetlitz Bretteville, og morfar Christian Zetlitz tok han fra første stund under sine beskyttende vinger. Den lille gutten skulle senere vise seg å være svært talentfull og fikk en strålende juridisk og politisk karriere i hovedstaden. Å flytte tilbake til Kristianslyst og Mariero-området ble aldri aktueltt.

 

Mariero


Krigen hadde ført til at eiendommene sank i verdi og Christian solgte ut alt – bortsett fra Christianslyst – der han nå bosatte seg for godt.

Allerede i 1800 hadde han solgt den delen av Zetlitz-eiendommen som het Bruvik. Handelsmannen Hans Gabriel Buchholm Sundt investerte i jordeiendommen Bruvik rundt 1810 og satte opp en herskapelig bolig i sveitserstil. Sundt oppkalte stedet etter sin første kone, som døde av sykdom. Navnet ble Mariero. Her bodde familien i sommerhalvåret med Zetlitz-familien som nærmeste nabo.

Sønnen Wilhelm Sundt arvet Mariero-eiendommen. Han var handelsmann som livnærte seg som megler, britisk konsul i Stavanger. På et tidspunkt var han også ordfører i Hetland kommune.

I 1864 solgte han Mariero til brødrene Hans, Peder og Eilert Andreas Ellingsen fra Oltesvik i Høgsfjord. Peder angret og solgte sin eiendom til Tormod Gilja.i 1870 solgte Gilja sin del videre til overrettssakfører Karl Gjør, som fikk satt opp stall, uthus og fjøs. Han startet også det første meieriet på disse kanter, på Mariero. Han satte opp mange dekorative figurer i hagen og plantet 60 mål skog på Mariero med gran- og lerketrær. Det er ikke usannsynlig at det også var han som plantet Marieroalleen. Da Gjør gikk konkurs under de store krakkene i 1880-årene, ble hans del av Mariero solgt til Ellingsen-brødrene.
MARIERO-BW-8699

Sommerferier på Mariero


Og slik gikk slekters gang. Noen ble værende og la tomtegrunnlag for framtidige generasjoner helt opp til våre dager, mens andre solgte ut og flyttet. Etter hvert som jernbanen brøytet seg fram i landskapet økte tilgjengeligheten og dermed også interessen for området. Mange forretningsdrivende fra Stavanger fikk øynene opp for Vaulen og Mariero som sommersted.
MARIERO-BW-0231
Historiske kilder (tekst og foto):
"Bydelen vår - historiske glimt fra Auglend og Hillevåg" av Gunnar Skadberg
Olav Selvikvåg
Eldar Totland
Her er den ekte historien, men teksten i kursiv er fargelagt med oppfinnsomme paletter:
 

1792


«God aften», sa han og tok av seg hatten og satte seg ned på den ledige stolen. En ung pike kom raskt til unnsetning og skjenket i kaffe fra en kjele. Hun neiet pent og forsvant raskt ut av værelset. Han la merke til at den unge jenta så litt brydd ut, for hun rødmet i kinnene. Utenfor spilte sola sine siste stråler gjennom vindusruta før ettermiddagen gikk mot kveld.

Han kremtet.
«Jeg har bestemt meg», sa han til storbonden. «Jeg vil kjøpe eiendommen. Jeg har alltid interessert meg for jordbruk, og beliggenheten er jo meget sentral til og fra sentrum – med kort utfart til det meste. Jeg er ikke i tvil.

«Da blir det handel», sa storbonden og nikket traust med hodet.


Han fant fram en flaske konjakk og skjenket i to glass. Christian August Zetlitz tok fjærpennen og signerte. Etterpå tok han glasset og tømte det i en vending. Han reiste seg og tok storbonden i hånden.

« Jeg akter å kalle eiendommen for Christianslyst. Her ute skal jeg ha mitt fristed, men jeg skal også dyrke jorda.

I 1792 slo Christian Magnus Zetlitz til da han kom over et stort jordstykke på Auglend, som han kalte Christianslyst. Eiendommen strakk seg ned til Gandsfjorden og omfattet den gamle husmannsplassen Bruvik. Fire år senere kjøpte han resten av Auglend

«Du er en mann med mange interesser», sa storbonden og hevet på øyenbrynet.

Det hadde storbonden rett i. Christian var egentlig apoteker.

Apotekergjerningen gav ikke akkurat store fortjenesten. Mange av kundene var syke og fattige – og Christan var snill. Han engasjerer seg etter hvert så sterkt i andre prosjekter at han forpakter apoteket vekk. Til slutt selger han det til sin bror. I stedet er det veibygging som opptar mannen.

Christian er en omfangsrik, utadvendt og vital mann. I andre etasje av boligen sin har han festsal, der «Klubben» har fast tilholdssted. Der dukes det opp for at byens «finere» mennesker møtes til sang, dans, opplesning, samtaler og god mat og drikke.

I åtte år var Zetlitz veiinspektør og anleggsleder av den nye veien som rundt 1800 ble bygget mellom Stavanger og Sandnes. Han drev altså apotek, spilte fiolin, ledet festivitasen til «Klubben» og ledet veibygging. Han skal også ha drevet fabrikk. Han malte bilder og oversatte bøker fra engelsk. Han drev en tid som skipsreder. Ikke nok med det, han spekulerte også i eiendom og var øverstkommanderende for soldatene på kystfortet da Danmark/Norge i 1807 erklærte krig mot England.

Ingen tvil om at Zetlitz var en dyktig mann, som mange av byens borgere hadde tillit til. Såpass kunne det ha gått at han ble valgt som Stavangers representant til grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll. Men det klarte byfogd og byens ledende embedsmann Oluf Andreas Løwold å forhindre.
p23
MARIERO-BW-0111